Hva med de vonde og smertefulle overgangene, de trange fødslene, de elevene som har liten tillit til endring og lite håp å øyne? Hvordan hjelper man et menneske over avgrunner eller ut av mørke? Og hva i all verden er likheten mellom å jobbe i et fengsel i Sør-Afrika og på en ungdomsskole i Norge?

Av Mariken Lauvstad

Begrepet overganger bringer oss direkte inn til kjernen både av det vakreste, men også det mest sårbare og vonde i et menneskeliv. For enten vi vil eller ei, er livet i en konstant overgang; en pendel som langsomt og ubarmhjertig dreier gjennom livets ulike faser. Noen ganger beveger den seg bråere og mer brutalt, men aldri står den stille. Alt vi har, skal vi før eller siden miste. Alt vi er, er i konstant vekst og forandring, og i kontinuerlig flux med omverdenen. For at noe skal kunne fødes, må noe annet dø. Sartre påpekte at vi nettopp aldri er, men derimot konstant er på vei til å bli. Han oppfordret oss til å se på selvet som en flytende størrelse, for ikke å låse oss selv i vår egen oppfatning av hvem vi er, det jeg-et som er ukjent i dag, men som kan bli mulig i morgen. Hva er vel viktigere i vår gjerning som lærere og pedagoger enn å gjøre disse overgangene mulige for våre elever?

Fra tiden da jeg var student ved Steinerhøyskolen i Oslo er det én setning som står like krystallklart for meg i dag som den dagen jeg hørte den første gang. Det var Godi Keller som holdt en forelesning om barn med spesielle behov. “Vi blir først til i hverandres blikk,” sa han. Det var en åpenbaring. Selvfølgelig er det slik. Og spesielt viktig i de formbare årene. Jeg er det du ser. Jeg krymper i en persons nærvær, men vokser i en annens. Den tanken har jeg holdt på, den utgjør kjernen i alt jeg tror på om pedagogikk. Den har blitt med meg i hvert eneste møte med elever, med kollegaer og mennesker siden. Den ble med meg helt til Cape Town, til arbeid med teater som verktøy for reintegrering av gjengkriminelle. Den er like relevant for arbeid i fengsel, som i arbeid med skoleelever. For enten vi vil eller ei, er ikke fengselet og skolen så ulike som vi skulle ønske.

Ifølge samfunnsfilosof Michel Foucault er det til og med flere likheter enn forskjeller. Både skolen og fengselet er institusjoner for atferdskorreksjon og samfunnstilpasning. Begge skal sosialisere individet til å akseptere samfunnets normer og innordne seg dets system. Som statens forlengede hånd er både skolen og fengselet den utøvende makt, og begge kan være skjebneavgjørende for et menneskes fremtid.

Symptombæreren

Foucault snakket om panoptikonet, en arkitektonisk modell utviklet av Jeremy Bentham på midten av det nittende århundre. Modellen var bygget med tanke på fengsler, nervesanatorium, skoler, sykehus og fabrikker. Det progressive moderne samfunnet trengte et nytt og mer sofistikert system for å regulere atferden til sine innbyggere. I stedet for å bruke voldelige avstraffelsesmetoder, tilbød panoptikonet muligheten for konstant observasjon. Vaktene kunne kontinuerlig holde øye med fangene fra et observasjonspunkt plassert i et sentraltårn i sentrum av panoptikonet. Konstant observasjon fungerte som en kontrollmekanisme, og målet var at de observerte etterhvert skulle internalisere korreksjonen.

Men hva når den lovgivende makt selv er korrupt? Som i Sør-Afrika, hvor et neo-liberalistisk styresett gir lite håp for de fattigste. Og all den tid fattigdom og kriminalitet er uløselig sammenknyttet, er det lite Department of Correctional Services egentlig kan endre på individnivå. Så lenge presidenten selv har over 700 korrupsjonsanklager rettet mot seg, men går rundt som en fri mann, er det på makronivå korrigeringen må finne sted. Samfunnet er sykt. De jeg møtte innenfor murene, var symtombærerne. Det jeg drev med, var symptombehandling av et samfunn med kreft med spredning. Jeg kunne dempe smerten, men ikke fjerne svulsten.

Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell mellom hvordan en norsk gutt med vanskelige hjemmeforhold og utagering på skolen, og en gjengkriminell fra Cape Towns fattige townships, ser på seg selv. Men hva når fengselet, eller skolen, forsterker denne negative selvoppfatningen, snarere enn å forsøke å omforme den til noe annet?

Symptombærerne finnes i skolen også. De som faller igjennom på de nasjonale prøvene utformet av statsmaktens kunnskaps-kontrollører. Fordi de har for mye virketrang, har problemer hjemme, eller bare simpelthen ikke passer inn i skolens form. Skolens panoptikon.

Broen over muren

Disse menneskene, enten man møter dem i et fengsel eller i skolen, har ofte en mur av mistillit rundt seg som er nesten ugjennomtrengelig. De har allerede erfart en verden som ikke er til å stole på. Lærer eller politimann; for dem er begge maktpersoner. Så hvordan bygger man broen over muren? Hva med de vonde og vanskelige overgangene, de gangene man kjenner seg som statens håndlanger eller systemets bøddel, eller ikke vet om man behandler sykdom eller symptom?

Jeg tror kun på étt svar: På Zulu hilser man ved å anerkjenne den man møter: Sawubona. “Jeg ser deg”, betyr det. Da jeg hørte det første gang, tenkte på Godi’s setning: “Vi blir først til i hverandres blikk,”Jeg ser deg. Jeg ser deg. Men hva innebærer det egentlig? Jeg lot “sawubona” bli vektskålen for alle valg jeg tok i arbeidet med mennesker i og utenfor fengslet i Cape Town. Vi arbeidet ut fra en metode som heter devising, som i prinsippet er en arbeidsstruktur hvor deltakerne selv er subjektet i hele den kreative prosessen. Det er ingen manus eller tekst som blir brakt med fra Vesten og trukket ned over hodet på dem, i stedet er de det relevante. Deres historier, deres erfaringer, deres tanker, deres interesser, deres meninger, deres talenter, deres idéer, deres tekst. Det er en massiv maktforskyvning. For en leder kan det være skummelt å miste så mye kontroll over produksjonen og produktet. Men jeg tror ikke på at man skaper endring eller bygger tillit ved å presentere de samme eurosentriske maktstrukturene som er grunnen til at disse menneskene sitter i fengsel i utgangspunktet. Jeg er en hvit europeer. Deres problemer startet med hvite europeere. Jeg skal ikke belære dem. De skal lære meg.

Det vakreste jeg opplevde ved å arbeide i fengselet i Cape Town, var å bidra til at mange av de innsatte nå ser på seg selv som noe annet, noe mer. Som en talentfull poet eller en som er flink til å ta ledelsen. Som en som tør å stå foran to hundre publikummere. Som en som er flink til å sveise eller flink til å lage kostymer. Som en som har klart noe hun aldri trodde hun ville klare. Som en som forteller historien sin, som en som ber om tilgivelse. Som en som deg og meg. “Jeg kommer aldri til å se på kriminelle på samme måte igjen,” var det flere publikummere som sa. Jackpot! Det var alt jeg drømte om. Forestillingen viste deres virkelighet, en virkelighet og et perspektiv vi ellers ikke får innblikk i, som igjen hjelper oss til å forstå hvordan politiske, sosiale og økonomiske strukturer i samfunnet påvirker enkeltmennesker. Vi skaper samfunnet. Men samfunnet skaper også oss. Først må vi se. Hverandre, oss selv. Så kan vi forandre. Oss selv, verden.

Mariken Lauvstad er en norsk teaterpedagog, instruktør, skuespiller og skribent. Hun er utdannet fra School of Stage Arts (Danmark), Steinerhøyskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo. Mariken bor og arbeider for tiden i Cape Town, Amsterdam og Norge. Det siste 1,5 året har hun arbeidet på det Fredskorpset-støttede programmet “Help, I’m Free” i Sør-Afrika, hvor hun har jobbet med drama og teater som verktøy for reintegrering av tidligere straffedømte.

Teksten er hentet fra Steinerbladet 4/2017, overganger. Foto øverst:  Aletta Harrison, foto i teksten: Belinda Bowling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s