I forbindelse med markeringen av at Karl Brodersen ville blitt 100 år i oktober har vi lest gjennom hans mange bidrag til tidsskriftet. Blant mange spennende bidrag fant vi den stadig like aktuelle teksten: Nå må lærerne fatte sitt ansvar!

For en lærer har den pågående valgpolitiske skoledebatt fått preg av noe virkelighetsfjernt. Det spilles på idealer, angst og på den største av alle illusjoner: at man i dag med politiske virkemidler, altså noen form for direktiv, kan løse den oppgave skolen er stillet. Den kan – om overhodet – bare tilnærmet løses av oss lærere i samarbeide med de til enhver tid aktuelle foreldre. Dette faktiske ansvar som hviler på oss lærere, er i vårt land langt på vei forbundet med en frihet til å forme skolens liv efter lærernes beste innsikt og gode vilje. Vel å merke om lærerne ser og vil bære dette ansvar og påta seg det omfattende samarbeide det også innebærer.

Efter mitt skjønn har politikere og eksperter gjort sitt og vel så det. Nu må lærerne, hver i sin virkekrets, fatte sitt ansvar og gripe initiativet i den videre utvikling. Dermed må de som har det faktiske ansvar stå til rette for barn og foreldre, for det samfunn som har betrodd dem sitt dyreste eie og sin fremtid.

Det har vært meget tale om å få ro om skolens arbeide. Javel, ro for ytterligere og helt fåfengte politisk dirigerte og motiverte «forbedringer». Ellers er det ikke ro, men liv skolen trenger, indre uro, spørrende, søkende, åpen holdning. Det er nu engang, om vi liker det eller ikke, blitt vår tids livsbetingelse.

Skolen er ingen oppgave for programmert teknologi, den må for alle impliserte først og sist være en hjertesak. Forstand og følelse må her, om noe sted, gå hånd i hånd. Og det er i praksis en kunst og nettopp en indre urovekkende kunst: den å forene det sanne og det gode i en skjønn form. Det er det konkrete problem for en lærer i hvert fag, hver time, i forhold til hver enkelt elev. Det dreier seg ikke om et abstrakt «idealistisk» krav, men om et livets eget uavviselige. Alternativet er umenneskeliggjørelse av alt og alle. Er det så vanskelig å forstå i dag?

Dette kan ikke politikken løse for oss, ikke forordninger, nye eller gamle metoder og systemer. Metodene må avleses av og i møte med barnets, elevenes virkelighet. Da denne er noe levende, ustoppelig, overraskende foranderlig, må metodene bli tilsvarende, uten snev av fikse idéer, systemtenkning, dogmatikk.

Selvsagt er dette for oss produkter av et teknologisert samfunn en kilde til dyp forargelse. Vi vil helst innplante den samme teknologi i barnas, i skolens liv. Det er vår umiddelbare, instinktive reaksjon med en mer eller mindre dominerende del av oss selv. Det gjelder oss som lærere, foreldre eller «Homo politicus» og de fleste av oss lærere forener jo disse tre livsoppgaver.

Det er all grunn til å nære uro for skolens liv og dermed barnas fremtid. Men man må nu slutte å tro at dette er et politisk problem. Det har vært tider og situasjoner i skolevesenets historie da et politisk initiativ på dette området var nødvendig, og så takket være et levende åndsliv ble fruktbart for skolen. Især gjennom annen halvdel av det 19. århundre kan vi iaktta et samspill mellom politikk og åndsliv som skapte en for tiden god skole. Dyptfølende og klarttenkende ånder som Ole Viig eller Nordahl Rolfsen formidlet impulser fra det ene til det annet område.

Skolen fikk gjennom dem og mange andre et nytt åndsinnhold, et kristent, humant åndsinnhold. Siden er det ikke kommet noe nytt til i den forstand, men til gjengjeld er oppgaven blitt umåtelig meget større og vanskeligere. Og hva er det i dag igjen av det som for vel hundre år siden ble plantet inn i norsk skole fra bunn til topp, fra barnehave til embedseksamen?

Var det ikke på tide – fra alle partier – å innføre litt alminnelig ærlighet på dette område? Jeg kan ikke tenke meg annet enn at våre velbegavede politikere ser sin egen og politikkens grense i skolesaker. Hvorfor ikke si det rett ut og kanskje skape større tillit til seg selv og de demokratiske institusjoner? De mange urolige foreldre og hjelpeløse, liksom handlingslammede, lærere må få klar beskjed om å søke hjelpen der den alene kan finne: i et levende åndsliv. Og så får hver enkelt oppfatte dette på sin måte, slik vi har gjort det som har skapt Steinerskolene i Norge.

Karl Brodersen, 1976

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s