Mennesket omtales gjerne som skapningens krone. Men enhver er seg selv nærmest, og det finnes andre kandidater. En av dem er blekkspruter. Blekkspruter forbløffer både fordi de er så komplett annerledes og likevel så merkelig like oss selv. Særlig de bunnlevende artene, runde i kroppen og med store og grublende øyne, er usedvanlige skapninger. Egentlig har de ingen virkelig kropp, men består mer av et knippe armer eller bein som omkranser en munnåpning, og som går over til noe som mest minner om frittsvevende hoder. På latin kalles de da også «hodeføttinger» (Cephalopoda).

av Markus Lindholm

I’d like to be under the sea /
In an octopus’s garden in the shade

He’d let us in, knows where we’ve been /
In his octopus’s garden in the shade

I’d ask my friends to come and see /
An octopus’s garden with me….

Ringo Starr

Det finnes hundrevis av forskjellige blekkspruter. Mange har finner på sidene, er langstrakte og svømmer omkring som fisk. Andre er bunnlevende og har rundere kropp, og det er dem vi skal konsentrere oss om i det følgende. Noen er bare fingerlange, mens andre er digre. Man vet ikke så mye om disse siste, som i gamle dager ble kalt kraker, men enkelte hval, særlig spermasetthval, spiser dem av og til. Under slakting av en stor hval fant hvalfangere en gang et nesten halvmeter-stort blekksprutøye! Eieren må ha vært på størrelse med en buss, så den hvalen må ha vært stappmett.

Den åttearmete blekkspruten

Den vanlige åttearmete blekkspruten er utbredt langs Atlanterhavskysten fra Kanariøyene og i Nordsjøen nordover til Trøndelag1 og holder til mellom stein og klipper, gjerne i små huler eller under store stein. Den er ikke noe god til å svømme, men spankulerer vaklevorent omkring eller drar seg fremover på de merkelige, bøyelige fangarmene. Om dagen holder den seg helst i skjul, for blekkspruter flest er nattdyr.

En av grunnene til at blekkspruter gjør slikt inntrykk er nok øynene, som er store og oppmerksomme, og formidler følelsen av høyt nærvær. Pupillene er markerte og ligger horisontalt og den følger deg våkent med øyne som er bevegelige. Svømmer man nærmere, begynner fargene, som var brunlige, å bli rødlige eller grønngrå, og om man kommer enda nærmere, forsvinner den plutselig bak en sky av blekk.

Blekksprutens anatomi er ganske komplisert. Ut fra ryggen er det en bred, buet hudfold på hver side, «kappen», som møtes på undersiden. Inne i dette hulrommet ligger gjellene, så vann strømmer rytmisk gjennom kappehulen hele tiden. Inni, nokså langt fremme, ligger både analåpningen, kjønnsåpningen og blekksekken. De åtte ar-mene (de kalles gjerne tentakler) møtes rosettaktig i munnåpningen, der det sitter et stort, skarpt nebb. Det ligner forbausende mye på et papegøyenebb, bare med den forskjell at undernebbet biter over overnebbet. Det er så sterkt at det uten videre knuser et krabbeskall. Blekkspruten har ikke tenner, men bak nebbet er det en langstrakt tunge med ørsmå pigger, en såkalt raspetunge, som den bruker til å slikke i seg føden.

Blekkspruten har ikke noe skjelett og må bevege armene slik mennesker beveger tungen eller elefanter beveger snabelen. Bevegelsene beror på en kombinasjon av langs- og tversgående muskler. Når de tversgående strammes, blir armen lang og tynn (omtrent som når man klemmer sammen en vannfylt ballong), og når de langsgående strammes, blir den blir tykk og kort. Kraften i armene er berømt og fryktet – omfavnelsen fra en stor blekksprut kan kryste sammen den sterkeste hummer! Men armene er ganske myke, og ikke mye å gå med. Men om blekkspruten har dårlig tid kan den bruke kappen som jetmotor. For den kan formes til et rør der enden kan svinges. Om den brått klemmer sammen kappen, spruter vannet i en spiss stråle ut gjennom åpningen, og blekkspruten selv fyker avsted i motsatt retning.

Huden på tentaklene er dekket med fine små nerveender som er følsomme for berøring, og som gjør armene til åtte superfølsomme fingerspisser. Dessuten er hver arm utrustet med rekker av sugekopper. De skjuler små muskler, og når koppene legges mot en flate, dannes et sug som gjør at de blir sittende dønn fast. En del blekkspruter har også små kroker og tenner i sugekoppene, som forsterker festet2. Langs kanten rundt hver kopp sitter det tett i tett med smaksorganer som ligner smaksløkene på vår tunge. Som tungen vår skjelner de mellom surt, salt, søtt og bittert, bare at de er mye mer følsomme. Når blekkspruten forsiktig stikker armene prøvende omkring ting på bunnen eller innunder sprekker, brukes armene altså nærmest som lange tunger som smaker seg frem i omgivelsene.

Blekket er en besynderlighet i seg selv. Fargen er grålig blåbrun («sepia») og består blant annet av melanin, altså det samme pigmentet som gjør huden vår brun. Blekket kan også inneholde svakt bedøvende stoffer og lukthemmere, og sprutes ut slik at det danner en liten sky, gjerne på størrelse med dyret selv. Mens angriperen har oppmerksomheten på skyen, smetter blekkspruten lynsnart unna, samtidig som den gjerne antar en lysere farge. Men den kan også bli værende i nærheten og herme blekkskyen noen sekunder, noe som kanskje er enda mer forvirrende. Hos arter som lever på dypt vann kan blekkjertelen også lage en sky av lys, som sikkert er minst like effektfullt!

Blekksprut2
Bak øynene sees hjernen, med kraftige nerver som leder ut til hver tentakkel («arm»). Under øyet sitter det forhornete «papegøyenebbet», med raspetungen i svelget (svart). Her munner også giftkjertelen ut (mellomblå), rett under fordøyelseskanalen (lys blå), som strekker seg
i en bue bak- og nedover, og etter en sløyfe ender i analåpningen, bakerst på den store rørformete siphonen. Her ligger også blekksekken (svart), som munner ut samme sted. Magen er ellers dominert av en stor fordøyelsskjertel (mørk rød).

Under og i en bue bak- og oppover er kappehulen markert (lys blå). Vann strømmer i rytmiske støt inn i denne gjennom en spalte foran på undersiden (ikke vist), forbi den spiraliserte rekken av gjeller (lys brun) og så fremover igjen og ut gjennom siphon-røret. Bak gjellene skimtes to av de tre hjertemusklene og nyrene (rødbrun). Illustrasjon: Karina Skilbrei

 

Føde

Blekksprutens yndlingsmat er krabber og hummer, og den vet like godt som barna på brygga hvordan den må holde dem for å unngå klørne. Likevel er ikke krabbene sjanseløse, for blekkspruten har dårlig kondis. Om krabbene klarer å unnslippe fangarmene og sprinter av gårde, klarer de ofte å unnslippe, for blekkspruten blir fort andpusten og orker ingen lang forfølgelse. En del småkrabber beskytter seg også mot fiender ved å få giftige sjøanemoner til å bosette seg på ryggen. Store krabber eller fisk som forsøker å ta dem, gir opp straks de har blitt stukket. Men blekkspruter er smartere. Om de først stikker seg, blir de bare mer forsiktige, strekker frem en prøvende fingertupp eller forsøker å smyge en tynn arm innunder krabben, der anemonens tentakler ikke rekker ned. De kan også gi seg til å sprute vann mot anemonen for å få den til å bøyes vekk. Mange blekkspruter har skjønt hva krabbe- og hummerfiskere driver med og kan til og med klatre om bord og forsyne seg av fangsten. Det er selvsagt en risikabel sport, siden mange fiskere mer enn gjerne også spiser blekksprut til middag.

Blekkspruten har gjerne tilhold i samme lille hule over lengre tid. Da viser de at hukom-melsen er utmerket, for de nattlige jaktturene velges stadig ut fra hvilke områder den jaktet på i dagene forut. Den bryter opp i en ny retning hver kveld, og slik unngår den å jakte to ganger på samme sted. Også på turen har den god stedsans og kan når som helst dra hjem i rett linje. Og den vet også hvor langt det er hjem. For eksempel vurderer den gjerne om byttet den har fanget, bør fraktes hjem og nytes i flere porsjoner, eller om det bare er en munnfull som fortæres der og da. Jo lenger hjemmefra, jo mindre villig er blekkspruten til å ta jobben med å slepe byttet med hjem, og omvendt. Blekkspruter vet altså både hvor de bor, hvor langt hjemmefra
de er og hvor de nylig har vært.

Et fargerikt liv

Noe av det rareste med blekkspruter er fargespillet. Fargene dannes ved at millioner av celler i huden, kromatoforer, som er omgitt av ørsmå muskler, utvider seg eller trekkes sammen. I kombinasjon kan mange slags farger ikke bare veksle, men også flakke rytmisk over kroppen, stanse opp som nordlys for så å bølge videre. Det er altså snakk om masser av kromatoforer som koordineres og reagerer fort, langsomt eller rytmisk. Det krever et ekstremt komplisert nervesystem. Men det har blekkspruten.

Noen blekkspruter kan også gi seg til å glitre som morild eller skinne i reneste perlemor. Dette skinnet stammer fra et eget hudlag som inneholder ørsmå glassaktige linsekrystaller. Lyset kommer av et stoff som dels dannes av huden selv, dels også av bakteriekolonier som lever symbiotisk i huden – men som likevel gir fra seg lys på blekksprutens kommando. Lysfeltene er gjerne ordnet i mønstre rundt øyne, langs finnene, eller som symmetriske punkter utover armene. Særlig raffinert er dette gjort av den vesle dyphavs-arten Tryllelampen (Lychoteuthis lorigera). Den er ikke større enn hånden din, men ser nærmest ut som et lysende smykke.

Alle slags sinnstilstander kan ytre seg som farger hos blekkspruten, både sult, iver, sinne, frykt eller sexlyst. Det kan virke som om fargene uttrykker følelser så sterke at den simpelthen ikke klarer å skjule dem, kanskje som en slags form for ufrivillig rødming. Dette kan faktisk også være til et visst hinder under jakten. For blekkspruten er en sleip bakholdsjeger som gjerne ligger på lur mellom stein og tang og overfaller byttet med et byks. Men når den ser en intetanende krabbe nærme seg, begynner også fargene å endre seg. Det bølger og vibrerer i farger ettersom maten kommer nærmere og grådigheten helt tar overhånd, men dermed øker rimeligvis også risikoen for å bli avslørt.

Blekksprutens hjerne er mye større og mer komplisert enn hos noe annet virvelløst dyr, og kan bare sammenlignes med det man ser hos fugler og pattedyr. Den har som pattedyrhjerner furer og folder, noe som er typisk for mentalt komplekse arter, og den ligger bak en beskytt-ende brusk-kappe som kan minne litt om et kranium. Men hjernen holder seg ikke bare inne i «hodet» – den brer seg som svære nervesentre utover i armene, slik at hele kroppen til en viss grad blir «hjerne». Over halvparten av alle neuronene befinner seg faktisk i armene. Men det gjør også at en av armene på egenhånd kan holde på og åpne en musling mens resten av kroppen driver med andre ting – «multitasking»!

Blekkspruters intelligens er formidabel. Tamme blekkspruter lærer raskt å se forskjell på de ulike dyre-passerne sine. Og når man viser dem noe ukjent, reagerer de ofte først ikke. I stedet mønstrer de objektet oppmerksomt, og vender kroppen gjerne også fra side til side for å få bedre oversikt før de bestemmer seg for hva de vil gjøre. Og de følger oppmerksomt med på hva som skjer rundt dem, også utenfor akvariet. En gang ble for eksempel en fet hummer plassert i et akvarium sammen med en blekksprut, men blekkspruten prøvde straks å ta den, så den måtte flyttes til et annet akvarium, utenfor blekk–sprutens synsvidde. Ikke desto mindre klatret blekkspruten om natten ut av akvariet sitt og bort til hummerens, entret dette og spiste den.

sitatikon2

Alle som har hatt kontakt med blekkspruter, forbløffes over deres mentale evner.

Personlighet og intelligens

Jennifer Mather forteller for eksempel om hvordan en ung blekksprut etter å ha spist, ville ta seg en pause i en liten hule. Men den fant ingen som passet helt. Den endte med å klemme seg inn på en liten avsats, men tydelig misfornøyd med løsningen. Da fikk den øye på noen steiner nedenfor avsatsen. Dermed klatret den ned og hentet opp stein etter stein som den stablet foran på kanten, slik at det ble en beskyttende skjerm. Slik atferd har Mather sett mange ganger, og det er faktisk ganske vanlig at blekkspruter som ikke finner noe egnet skjulested, lager seg et selv ved hjelp av stein. De kan også bruke vannstrålen fra kappehulen for å «feie gulvet» fritt for sand og partikler. Blekkspruter tar altså ikke omgivelsene for gitt, men vurderer og avveier hvor egnet plassen er, og utbedrer svakheter. De har tydeligvis ikke bare en eller annen form for forestillinger om hvordan omgivelsene er, men også om hvordan de «bør» være, og kan bruke dette til å få en bedre match med sine behov.

Kanskje kunne blekkspruter skapt like store sivilisasjoner som mennesker har gjort, om det ikke var for en ting. Foreldrene møter aldri barna sine og kan ikke fortelle dem om erfaringer de har gjort gjennom livet. Det finnes ingen skoler for blekkspruter, for de har ingen historie som kan formidles fra generasjon til generasjon. Ungene utvikles fra egg som seiler sin egen sjø uten å nyte godt av foreldrenes erfaringer. Erfaringene og minnene forsvinner når individet dør, og det går fort, for blekkspruter blir bare et par år gamle. I tillegg er de rovdyr, og det gjør at det fort blir ufred mellom dem. Desto merkeligere er det at de er så intelligente. For høy intelligens er evolusjonært vanligvis knyttet til sosialitet, der høy mental kompleksitet trengs for å forstå de andre medlemmene i gruppen. Sosiale dyr som delfiner, kråker og sjimpanser har store hjerner og er utpreget intelligente. Men det er åpenbart ingen universell sannhet likevel, for de bunnlevende blekksprutene er «ensomme ulver».

Til slutt

sitatikon2Menneskets hode er riktignok svært komplisert, men egentlig er det bare en forvandlet blekksprut – Rudolf Steiner

Rudolf Steiner foreslo at lærerne burde fortelle om blekkspruten i den første zoologiundervisningen. Han mente man burde fremheve hvordan ulike deler av menneskekroppen kunne sammenlignes med forskjellige dyr, og at vårt hode til en viss grad kunne betraktes som en blekksprut. Begrunnelsen for en slik ide var at han mente at elevene i den aktuelle alderen er et særlig disponert for å se formmessige sammenhenger, og at en slik «form-fortolkning» kunne stimulere elevenes gryende refleksjonsevne og analytiske behov. Det har kanskje noe for seg – jeg vedder på at svært mange elever senere i livet minnes denne undervisningen med glede. Men samtidig er det viktig å huske på at man nå vet svært mye mer om blekkspruter enn for hundre år siden, både om fysiologi, økologi, atferd og mentale evner – kunnskaper som dels bekrefter, og dels kompliserer det forholdsvis enkle konseptet Steiner gjorde seg til talsmann for. Enkle og entydige kategorier holder sjelden stand når man begir seg inn i virkelighetens verden, fordi virkeligheten simpelthen er for mangfoldig til helt å innordne seg våre forestillinger.

Som det også er forsøkt demonstrert her, tror jeg undervisning både må ha blikk for konseptuelle innfallsvinklinger av den typen Steiner skisserer, og la seg beta av virkelighetens overflod av fenomener, vel vitende om at den er større enn vår fatteevne.

 

Tekst:  Markus Lindholm, biolog og forskningsleder ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen. Teksten er hentet fra tidsskriftet Steinerskolen 1/2017.

En lengre versjon av denne artikkelen finnes i tidsskriftet Biolog nr 1 2017

Litteratur og kilder:
http://www.scholarpedia.org/article/Tactile_sensing_in_the_octopus#Taste_by_touch
https://archive.org/stream/icefalopodiviven00jatt#page/n1/mode/2up
http://www.erziehungskunst.de/fileadmin/archiv_alt/2003/p003ez0403-441-448-Susca.pdf
Noter
1) Det norske navnet «vanlig åttearmet blekksprut» brukes om Eledone cirrosa, som finnes langs den europeiske Atlanterhavskysten. I resten av verden finnes en annen art, Octopus vulgaris, som er ganske lik. Begge omtales her som «blekkspruten».
2) Mange har trodd at sugekoppene også brukes til å suge ut næringen fra byttet – Victor Hugo skrev for eksempel at «Tigeren kan bare ete deg, men blekkspruten suger deg i seg.(…). Å bli levende spist er forferdelig. Å bli levende drukket er uutsigelig…» Det frodige språket til tross stemmer det ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s