tek4

Teknologien er en stor del av vår hverdag. Den er stadig mer avansert og dermed mindre gjennomskuelig. Vi er fulle av beundring over hva teknologien kan utrette, men kjenner ofte ikke dens virkemåte. Fremveksten av teknologien skaper stadig nye studie- og arbeidsfelt. Samfunnet trenger spesialister på ethvert teknologisk område, noe som også påvirker skole­systemet. Mens spesialiseringen foregår på høyskole- og universitetsnivå, er behovet økende for en grunnleggende forståelse og interesse for teknologi blant elever i grunnskolen. Teknologi vies stor oppmerksomhet i den norske skolen. Hva så med steinerskolen? Har den rukket å bli gammelmodig i løpet av sin snart hundreårige eksistens?

av Christian H. J. Wilbers

Går man tilbake til den aller første kilden for steinerpedagogikken, Rudolf Steiners pedagogiske foredrag ved etableringen av Waldorfskolen i Stuttgart i 1919, finner man et fagområde som på tysk ble kalt Lebenskunde. Teknologiundervisning utgjør en viktig del av dette «lebenskunde», som på norsk kan oversettes til «livskunnskap». Steiner så denne undervisningen som en nødvendig del av enhver allmendannelse av det unge mennesket som skulle vokse opp i datidens industrialiserte samfunn. Dette var ennå lenge før datateknologien ble et faktum. Lebenskunde skulle i forskjellige former undervises gjennom hele skolegangen, men først formaliseres i de høyere klassene. Begrepet innebærer i tillegg til det faglige innholdet også en metodisk idé, samsvarende med begrepet «learning by doing» utviklet av John Dewey.

Teknologi og mennesker er tett forbundet, på godt og vondt. Maskiner utfører fantastiske ting, men de har ingen iboende etikk eller samvittighet. Bak teknologien finner vi alltid mennesker. Enhver allmennutdannelse må ta hensyn til dette, mente Steiner. En grunnleggende innsikt er etter min mening kimen til konstruktivitet i dette forholdet. Det handler ikke om en ukritisk omfavnelse eller total fordømmelse av teknologien, men å gjennomskue den og påvirkningen den har på oss alle. For det unge mennesket er teknologien en selvfølgelig del av verden, den er usynlig slik vannet er for fisken som svømmer i det. En traktor er like naturlig som treet den står parkert under.

sitatikon2

Læren om teknologi er først og fremst læren om mennesket.

tek2

Teknologisk oppvekst

Jeg var heldig som barn. Mine omgivelser stimulerte til kreativ lek, ingen TV stjal min tid og jeg hadde flust med tilgang til spennende materialer. I tillegg hadde jeg voksne rundt meg som utførte mangeartet praktisk arbeid og var levende forbilder. Nærhet til gårdslivet ga meg et innblikk i maskinenes virkning.

Jeg hadde tidlig en fascinasjon for magnetisme og elektriske motorer. Det jeg kom over av mekanikk og elektronikk ble plukket fra hverandre og iblant satt sammen igjen. Etter hvert lyktes jeg i å reparere apparater som var gått i stykker. Noe iboende må ha tiltalt meg, og gjør det fremdeles. Det å reparere noe som har sluttet å fungere, er for meg en velgjørende handling. Det er en intim og konkret forbindelse med våre fysiske, menneskeskapte omgivelser. Maskiner kan ikke reparere seg selv, kun mennesket kan reparere dem. Enhver beskjeftigelse med teknologi er en beskjeftigelse med mennesket, dets innovative kraft og idéverden.

Det er et unektelig faktum at barnets erfaringsverden innskrumpes som følge av industri-alisering og effektivisering. Erfaringsverden i denne sammenheng handler ikke om erfaringer i form av gjengitte bilder eller lyd, men om erfaringer fra det ekte, virksomme dagliglivet. Alle som oppholder seg i barns omgivelser kan oppleve deres altoppslukende fascinasjon rundt for eksempel en gravemaskin i ferd med å grave en grøft. Mennesker som styrer maskiner er rene trollmenn i deres øyne. Ved å stille verktøy og inspirerende leketøy slik som enkle byggeklosser til disposisjon, kan barn utøve denne gleden og samtidig tilegne seg grunnleggende ferdigheter rundt verktøy, fysiske lover og materialer.

Materie

Lærestoffet i steinerskolen følger menneskets historiske utviklingskurve opp igjennom klassene. En naturlig vei frem til teknologiundervisningen er derfor å ta for seg redskapskulturer, der mennesket levde tettere på naturen, gjennom en stadig større evne til inngrep og temming av naturen og utvinning av jordens ressurser. Teknologiundervisningen har på sin side unektelig også en betraktende karakter, men det
er på det praktiske området jeg forsøker å finne en dypere verdi ved teknologiundervisningen, en verdi som går ut over målsetningen om en forståelse for vår tekniske verden. Det er møtet med materien, opplevelsen av motstanden verden møter oss med når vi prøver å forme den, som etter min mening er den store kvalitative verdien i denne metodikken.

I arbeidet med for eksempel bivoks opplever elevene hvordan voksen må varmes opp før den blir formbar, og blir den liggende på pulten for lenge, stivner den igjen. I sløyd kjenner elevene hvordan treet gjør motstand, spesielt når det angripes fra feil vinkel. Gjennom arbeid med leire, stein og jern måler elevene krefter med naturmaterialer. Her smelter det praktiske og det kunstneriske fullstendig sammen. Elevene får oppleve hvordan materialer kan formes og hvordan de kan forme hverandre samt den kraften og viljen som kreves. Ilden kan forme jernet, som i sin tur kan forme treet. Leiren kan kun formes om den inneholder tilstrekkelig vann, tørker den ut ved at den får luft og varme, blir den uformbar. Ilden trenger luft for å kunne mykne jernet, vann gjør det kaldt og hardt. Hardt treverk kan ved hjelp av vann gjøres om til formbart papir… Slik knyttes naturmaterialer og elementer ubevisst sammen. Materialene er forutsigbare, dermed opparbeides det tillit til dem. Elevene får oppleve frustrasjonen ved at forskjellige materialer kan brekke, ryke, smuldre opp eller knuse ved feilbehandling. I denne frustrasjonen blir vurderingsevnen til, så fremt det finnes tålmodighet og rom for å feile. Her må læreren øve seg i å holde tilbake, slik at learning by doing ikke reduseres til learning by listening. Det er naturlovene som korrigerer ved denne form for læring.

tek1

Menneske og maskin

En parallell vei inn i teknologien som gir mening og sammenheng, er å ta utgangspunkt i naturen og hvordan mennesket har lært av den. Studiet av fuglenes flukt har inspirert de første flymaskiner, studier av fiskenes bevegelse i vannet fører til forbedringer i fremdrifts-systemene i skip. Menneskets unike oppfinnelser i kombinasjon med det som finnes i naturen har skapt store fremskritt. Oppfinnelsen av hjulet er en enorm historisk hendelse. Men begynte menneskets teknologiske utvikling med hjulet? Eller begynte den lenge før, i det oldtidsmennesket for første gang satte sammen tre
og stein til en øks?

I motsetning til dyrene har vi gjort oss avhengige av teknologi, den definerer oss som mennesker. Hjulet var et langt viktigere teknologisk fremskritt enn bilen eller flymaskinen, som jo er langt mer kompliserte. Uten hjulet ville de ikke vært til. Sykkelen, som i sin konstruksjon er mye enklere enn motoriserte fremkomstmidler, kan i og for seg trekkes frem som en langt bedre oppfinnelse enn sine motoriserte rivaler da den holder sin bruker i form, ikke forurenser og er stillegående. Hver tid kjenner sine idealer også i den teknologiske delen av vår eksistens. Jubelen over allmenn tilgang til kjøretøy drevet av fossilt brennstoff, elektriske husholdnings-apparater og interkontinentale flyreiser i etterkrigstiden har i dag stilnet. Gleden var kortvarig og de påførte skadene er langvarige. Teknologiundervisning kommer naturlig inn på slike etiske og filosofiske plan, det menneskelige og det samfunnsmessige må dermed være en del av den. Det er galt å tvinge disse ideene på elevene, men gjennom egen betraktning og de rette spørsmål kan elevene selv komme til disse refleksjonene. Psykologi, sosiologi og filosofi er bare noen av fagområdene som berører teknologi. Legger vi til matematikk, økologi og økonomi får vi en forståelse av hvor gjennomvevet vår levestandard er av teknologien.

Uten å gå denne veien via historien om menneskets bruk og utvinning av naturen, kan det ikke skapes forståelse for teknikken i dag og de materialer vi nå er i stand til å produsere. Slik vi heller ikke fullt ut kan forstå samfunnet vi lever i uten å kjenne dets historie. Både en praktisk beskjeftigelse og en historisk utviklingslinje må til. Skolene bør opprette et gjenstands-bibliotek, samt samle komponenter og verktøy som kan brukes til å demonstrere byggestener i avansert teknologi. Møtet med en datamaskin er nemlig av en helt annen karakter enn møtet med et vannhjul eller en dampmaskin. Et vannhjul kan man bygge selv, en dampmaskin kan man demontere bit for bit og sammen med kunnskap om dampens ekspansjonsevne få en viss forståelse for. En datamaskin lar seg derimot ikke bygge i et klasserom, men ved å demontere en datamaskin, gjerne av eldre type, kan man se et og annet på innsiden. Alt ettersom hvilke forkunnskaper læreren besitter kan de forskjellige elektroniske «organene» begripes. Gjerne ut fra en analogi til menneskets biologi. Menneskets teknologi er inspirert av naturen, og datamaskinen kan på en måte sees som en refleksjon av mennesket selv. Til og med på et så avansert nivå kan mennesket være utgangspunkt, slik menneskekroppen kan være det i mekanikken. Denne typen billedrik formidling kan også brukes i undervisningen av avansert teknologi. Å skape fascinasjon er ikke riktig, det er ikke de spektakulære og underholdende sidene ved datateknologien som skal fremheves. Maskinen har ingen verdi i seg selv, den er død materie. Beundring av menneskets evner og genialitet bør være utgangspunkt. Det ligger en altruistisk tanke bak størsteparten av teknologien, et ønske om å hjelpe verden fremover. Det finnes selvfølgelig nok av unntak, men utifra steinerskolens optimistiske menneskesyn er det naturlig å ta utgangspunkt i det gode initiativet.

tek3

Teknologifiendtlig?

Hvorfor er steinerskolen så skeptisk til denne fantastiske teknologien? Hvorfor holdes datamaskiner tilbake i de lavere klassene? I løpet av de siste årene har steinerskoleforbundet kjempet en hard kamp med utdannelsesmyndig-hetene for å holde datamaskinene unna små-klassene. Dette standpunktet har nylig blitt akseptert, i hvert fall inntil videre. Diskusjonen bunner i at steinerskolen ikke vil formulere konkrete læremål innen IKT før i syvende klasse. Det finnes mange grunner til at steinerskolene vil vente med dataundervisningen. Størstedelen av denne begrunnelsen bunner ikke i det datamaskinen tilfører barnet og undervisningen, men heller hva den tar bort. Som voksne kan vi merke hvordan datamaskinen har en tendens til å «brøyte» seg inn i vår hverdag, og mens den egentlig skal bespare oss tid, blir den i realitet paradoksalt nok en tidstyv. Dette inngrepet vil virke enda sterkere på barn, som ikke har utviklet refleksjon og grensesetting som de fleste voksne. Dernest har data-maskinen en tendens til å gjøre undervisning til underholdning.

Steinerskolen er ikke teknologifiendtlig, ikke i dens intensjon. Den er riktignok tilbakeholden i forhold til et samfunn og skolesystem som ukritisk omfavner nye former for teknologi. I et samfunn der gamle tradisjoner og retnings-givende institusjoner forkastes til fordel for den individuelle friheten, mener jeg at skolen bør ha en slik nøktern og tilbakeholden rolle. Fokus holdes i steinerskolen på mennesket,
ikke maskinen. Læren om teknologi er først og fremst læren om mennesket. Det er et viktig perspektiv å holde fast ved. Teknologiundervisningen i steinerskolen er basert på et dypere-gående menneskelig ideal, motvirkningen av fremmedgjøring i en kompleks verden. I tillegg er den en studie av menneskets grenseløse kreativitet og skapertrang.

sitatikon2Teknologi er så mye mer enn å kunne bruke en smartphone. Intensjonen bak lebenskunde bør styrkes i steinerskolen. Tverrfaglig arbeid med teknologi passer på alle klassetrinn og for alle elever!

av Christian H. J. Wilbers; Bachelor i steinerpedagogikk og MPhil in Comparative and International Education, med et personlig akademisk fokus på kvalitet i utdanning og reproduksjon av sosioøkonomiske forskjeller i utdanningssystemer.

Teksten er et sammendrag av bacheloroppgaven «Menneske, materie, maskin»
Steinerhøyskolen 2010 og er hentet fra tidsskriftet Steinerskolen 3/2016.

Illustrasjon: Ida Ødegaard

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s