gen2

Vi lever i en tid der man måles og veies og stadig finnes for lett – eller som regel for tung. Noen har skapt idealer som vi ikke kan leve opp til, men som vi likevel strever etter å nå. Vi tillater andre å sette agendaen og definere vår manglende vellykkethet. Vi bombarderes med påminnelser til alle døgnets tider. Det er vanskelig selv for oss voksne å beholde gangsyn og balanse. Tiden er moden for et oppgjør med disse kreftene! Menneskelig egenverd er ikke en målbar enhet, det er en absolutt. Det er ikke det du presterer, kunnskapen eller kroppsfasongen din som definerer din verdi.

Av Gry Veronica Alsos

Vår tid setter barn og unge i et helt annet press enn voksengenerasjonen opplevde. Hva kan og må vi gjøre for å komme dem til unnsetning?

De lange køene i det psykiske helsevernet taler et tydelig språk: barn i dag er ikke slik barn var for hundre år siden. Steiner understreket viktigheten av at læreplanen skulle ta utgangspunkt i hvor barnet er. Vi som er lærere må arbeide for å danne oss et bilde av hvem barna er. Når vi ikke kan spille på vår egen erfaring, må vi tilegne oss den nødvendige kunnskap. Men utviklingen går så fort at vi er mer avhengig enn noen gang av – sammen med foreldrene – å danne oss et felles bilde av hva det vil si å være barn i dag. Så kan vi kanskje hjelpe elevene til å unngå køene for psykisk hjelp. Tar vi tegnene på alvor, og vet vi hva vi skal se etter?

Hvis en elev i 7. klasse har ett eller flere av følgende symptomer: Husker dårlig, har vanskelig for å konsentrere seg, lærer sent (eller ikke), utsetter leksene, blir fort sliten, har vondt flere steder i kroppen, sover lite, spiser mye snop eller blir ofte småsyk, er vi raske til å diagnostisere det med at puberteten melder seg og kroppen vokser. Men de samme symptomene kan like gjerne være et varsel om at eleven har havnet på det skråplanet som heter stress. Nyere forskning har kastet lys over fenomenet stress og vist at det er så mye mer enn å løpe frustrert omkring med fektende armer.

Stresshormoner

Alle vet hvordan det føles når man er stresset. Men det er manglende kunnskap om hvordan stresshormonene påvirker oss. Stresshormoner slår ikke bare inn når vi er i en farlig situasjon, de melder seg i alle situasjoner der vi er i aktivitet, men mest når vi føler oss utrygge eller at vi mangler kontroll. Adrenalinet kan bruse og få oss raskt på alerten, men det trekker seg også raskt tilbake. Kortisolet har derimot langtidsvirkning med en halveringstid på fire timer.

Og hvis det lokkes ut for ofte, blir vi gående rundt med høye kortisolverdier hele tiden. Dette påvirker en rekke prosesser som virker nedbrytende på kroppen: det hemmer immunforsvaret og gjør oss mer utsatt for sykdom. Det hindrer oksygenopptaket i musklene så vi blir fort slitne og får vonde muskler. Det svekker både konsentrasjonen og hukommelsen og reduserer evnen til analytisk tenkning. Ettersom kroppen oppfatter en slags faretilstand, forstyrres stoffskiftet så vi ikke får utbytte av næringen, men til gjengjeld samler fett på ugunstige steder. Både søvn- og lykkehormonene påvirkes så vi sover dårligere, blir lettere deprimert og mister appetitten på både det ene og det andre. Alt dette er bensin på bålet for betennelsestilstander i kroppen.

For en voksen kan det være ekstremt vanskelig å komme seg ut av en slik stressende spiral: når man sover dårlig, blir stadig mer sliten og rekker mye mindre enn man burde, flytter den dårlige samvittigheten inn i øregangen. Kroppen utnytter ikke næringen fordi den tror man er truet og all tid brukes på å fikse det som skriker mest i øyeblikket. Samtidig er tankene og oppmerksomheten neppe i det man gjør akkurat da, men på alt det man burde ha gjort. Da stopper man aldri opp og vurderer situasjonen. Noen andre må hjelpe en til å ta et skritt tilbake og forstå at man ikke kan fortsette som man stevner uten å grunnstøte.

Stress har ingen aldersgrense

Barn og unge kan havne i den samme spiralen selv om de ikke står i lønnet arbeid og har ansvar for barn eller hus eller foreldre. Barns hormonsystemer er ikke ferdig utviklet, og de har heller ikke samme evne til å regulere eller vurdere sine følelser og opplevelser som voksne. Snarere blir opplevelsene og følelsene lett til overbevisninger, så et par nederlag kan forme en feil selvoppfatning. Hendelser som opptrer ofte og nær hverandre i tid, forbindes og bekrefter hvor håpløs man er. En mattelekse kan være nok, hvis man ikke skjønner den, og det skal ikke gå galt med mange mattelekser etter hverandre før man er blitt skoletaper i egne øyne. Da kan selv tanken på neste lekse føre til en ubevisst og automatisk stressreaksjon som kommer hver gang det er snakk om matte, eller bare man tenker på neste time.

Slike tankesirkler blir til mønstre som vedlikeholder stresshormonnivået: man plager seg selv ved å tenke på hvor dum man er, hvor teite ting man har gjort, alle de «dumme» spørsmålene man har stilt i klassen, hvor håpløs gangetabellen er, hvor vanskelig faget har blitt dette året og at det sikkert kommer til å bli enda vanskeligere – og da kommer det til å bli enda tydeligere hvor dum man er! Og det fører ofte til nye og tilsvarende negative mønstre i andre situasjoner og fag. Så er man plutselig synsk, for alt det negative man har fryktet skal hende, det innfris jo hele veien. Det vil si, det er det eneste man ser etter, og eventuelle positive hendelser blir ikke fanget opp og tatt med i betraktningen. Alt som kan bekrefte det problematiske, blir samlet opp uten bruk av fornuft. Slik kan et barn raskt forme en overbevisning om seg selv som ikke bare er negativ, men som også begrenser hva det blir villig til å gjøre, hvilke risker det vil ta, og hva det har glede av å gjøre. Og når barn kommer med uttalelser som «Typisk meg!» eller «Jeg visste at jeg ikke fikk det til!», så avslører det dype og usunne holdninger til egenverdet.

Det er da vi voksne som står rundt dem, må ta ansvaret og hjelpe til å korrigere. Har vi bidratt til at de fikk et slikt selvbilde? Har vi gitt dem tilstrekkelig med gode tilbakemeldinger? Har vi ikke lært dem at «feil» ikke er feil, men nødvendige for å kunne lære, å kunne skape? Barn skal stimuleres og utfordres, de skal utvikle seg og lære. Men belastningene totalt sett må ikke bli større enn de kan takle. Skal vi gjøre barn selvstendige og handlekraftige, kan vi selvfølgelig ikke dulle og sy puter under armene deres fordi vi vil unngå å stresse dem, men mestrings- og livsglede må de også ha underveis.

gen1

Det du retter fokus mot, gir du kraft til

Kroppens reaksjoner er der for å hjelpe oss. Når vi holder på med noe vi synes er givende og som vi er fullt til stede i, får vi overskudd og velvære. Da skilles stresshormonene ut i doser som ikke belaster kroppen. Stress er en naturlig del av livet, og vi må lære barna å forholde seg til det og håndtere det. Det bør være en del av skole-hverdagen å lære å håndtere stress. Men vi kan ikke fortelle barna hvordan de skal forholde seg, vi må vise det, være det og gjøre det sammen. Og vi må bygge alt det positive vi kan som motvirker negativt stress: Det aller viktigste må være gleden og begeistringen. Nærværet i det vi gjør, både i aktiviteten og i det sosiale samspillet. Da må vi ha tid og ro til å gjøre det vi skal. Pust og flyt er kjerneord.

Oppmerksomhetstrening er en effektiv bremse for løpske stresshormoner. Steinerpedagogikken ligger godt til rette for å inkludere elementer som musikk, sosial nærhet og ønsket berøring i alle fag – slike opplevelser styrker stresshormonenes motstandere i kroppen. En variert undervisning gir større muligheter for at alle opplever mestring og lærelyst på skolen.

sitatikonSom lærere er vi viktige forbilder. En sur eller stresset lærer kan kverke både motivasjon og glede. Monkey see, monkey do, heter det. Det er ikke bare småbarn som hermer andres adferd, reaksjonsmønstre eller holdninger. Stress smitter.

Et miljø som ikke aksepterer mistrivsel, dreper stresshormoner. Hvis noe ikke er bra for noen, skal man stoppe opp og gjøre endringer. En sunn kultur kjenner ikke på begrensningene, men prøver å finne løsninger. Da ser man det positive i alt og regner med at det kommer til å bli enda bedre. Profetier er selvoppfyllende. Avslutt dagen med et tilbakeblikk og fokuser på det som var bra. Sett ord på hva som var fint eller kjekt eller supert, da bekreftes alles verdi og den gode følelsen av å ha lykkes, brer seg. Dette kan både lærere og foreldre gjøre.

Det handler om hva som er viktig

Steinerskolene har de beste forutsetninger for å kunne skape gode skolehverdager for alle involverte. Det dreier seg ikke bare om at vi må fortsette å prioritere praktiske og kunstneriske fag og aktiviteter, men at vi må bli bevisst den avgjørende virkningen de har for kropp, sjel og sinn.

Steinerskolen har også stressede lærere og elever som føler de mislykkes. Vi må ta ansvar for hverandre og hjelpe hverandre å sette grenser, til å definere hva som er bra for oss og hva som ikke er det, og til å gjøre de endringer som trengs. Vi kan bestemme hvilke kjerneverdier som er viktigere enn andre. Det spørs om kompetansemålene kommer øverst på akkurat den listen.

Stress ned, pust dypt og nyt øyeblikkene! Se menneskene rundt deg og gi dem bekreftelse på alt det positive de er og gjør. Livet haster ikke.

Artikkelen er hentet fra tidsskriftet Steinerskolen 3/2016. Foto: Freddy Wike

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s