gry2

En elevs opplevelse av arbeidsmetoder og krav på videregående:

2 års skolegang på steinerskolen gjør noe med et menneske. Men hva? Like etter avgang fra videregående ble jeg bedt om å skrive om gymnastiden til Steinerskolen nr. 3 1989. Allerede da hadde jeg en klar formening om at de tre årene hadde vært avgjørende. Selv med fire års studier på universitetet og 21 års erfaring som steinerskolelærer kan jeg trygt si at det var årene på videregående som formet mye av min personlighet, mine perspektiver på livet og følelsen av trygghet i forhold til hvem jeg er og hva jeg kan.

Jeg har dukket ned i arbeidsbøkene fra videregående med stor gjensynsglede. Jeg studerte dem selvfølgelig med en lærers blikk; såpass yrkesskadet er jeg. Samtidig blir frem-stillingen personlig og preget av minner og opplevelser fra ungdomstiden. La meg dele det med dere:

Verden henger sammen

Tidlig første året merket jeg hvordan kunn-skapen syntes å henge sammen. Delvis fordi
vi gjennomgikk samme fagstoff som vi hadde vært gjennom mange skoleår før, på en ny måte. Kultur-epokene, for eksempel: Jeg var inder, perser, egypter og greker gjennom mitt femte skoleår. Nå forsto jeg hvordan de ulike kulturene gjennomgikk de samme utviklingstrinnene fra samfunnsdannelse gjennom en blomstringstid til mer eller mindre oppløsning. Spørsmål som hva som er forutsetningen for at mennesker danner samfunn, har gyldighet også på individplan. Allmenngyldige prinsipper trådte frem.

Det var betryggende å undersøke og oppdage lovmessigheter i fagene. Jeg fant logiske metoder og hadde som regel opplevelsen av at det var jeg selv som hadde oppdaget naturlovene i kjemi og fysikk eller matematiske formler og sammenhenger. Det var nok den geniale måten læreren la fagene opp, men det at jeg hadde den opplevelsen, var avgjørende for læregleden og personlighetsdannelsen. Det ga meg stadig mer fleksible redskaper i tenkningen. Jeg kladdet tekstene flere ganger før jeg var fornøyd, for etter hvert som jeg skrev, kom nye tanker til, og de måtte drøftes eller forkastes. Akkurat det, at så mange av lærerne krevde at vi tenkte selv, førte til at det ble en vane, og de mange forskjellige fagene gjorde at det måtte tenkes på stadig nye måter.

Hele ungdomsskolen hadde biologien dreid seg om deler av menneskekroppen, men nå fikk jeg en forståelse av at alt dette kjøttet og blodet var grunnlaget for min bevissthet. Alle de fysiologiske prosessene, alle organene virker sammen og rommer mine tanker og følelser. Vi studerte formprinsipper og organiske prosesser og ble utfordret til å gjengi tredimensjonale figurer på flate ark. Vi måtte lære å formidle levende prosesser med døde ord. Senere gjennomgikk vi et meget praktisk førstehjelpskurs og fikk en anelse av at kroppen var mye mer enn fysisk; smerte, redsel, sjokk og forvirring følger med når skaden er et faktum. Sjelen skriker, og tanken flyr. Da gjaldt de raske reaksjoner og den kunnskapen du kunne hente frem, det var ikke tid til å bearbeide oppgaven til i morgen.

Jeg ser at jeg fikk stadig større tillit til min egen tenkning. Og illustrasjonene viser at jeg elsket å lære; ved å skildre fagene kunstnerisk, fikk jeg kjærlighet til verden. Det var så vakkert! Jeg føler ennå at verden henger sammen, og det gjør tilværelsen like meningsfylt i dag som det gjorde den gang.

gry1Illustrasjonene fra arbeidsbøkene mine viser at jeg elsket å lære; ved å skildre fagene kunstnerisk, fikk jeg kjærlighet til verden. Det var så vakkert!

Verden er delt

Det andre året viste de splittede sider ved fagene. Reglene hadde unntak, helheten kunne bestå av motsetninger. Det som syntes sikkert, var det ikke lenger, og problematiseringen var et yndet redskap. Lærerne stilte til og med spørsmål de ikke visste svaret på selv. Denne usikre tilstanden kom godt til syne i historie-faget med gjennomgang av verdenskrigene. Studiet av drivkreftene bak historiens gang ble etter hvert like mye studiet av individuelle prosesser; hvordan enkeltpersoner fatter kjappe beslutninger og tilsynelatende tilfeldigheter får skjebnesvangre konsekvenser. For meg var denne siden ved historien sjokkerende, og arbeidsboken reflekterer en ungdom som drøfter seg fra det ene standpunkt til det andre, men som likevel ikke forstår hvordan enkeltmennesker kunne stå bak slike ufattelige tragedier. Øvelser som «Hva hvis…» satte oss på sporet av mulige alternative utfall av historiske prosesser. Slike tankerekker opplevdes ikke abstrakte, selv om de selvfølgelig var det. Historielæreren var uhyre kunnskapsrik, og han evnet å fremstille hendelsene med nerve. Jeg følte at jeg satt midt oppi hendelsene, og at hvis jeg hadde vært der, kunne jeg ha bidratt til å endre historiens gang. Arbeidsbøkene mine bærer preg av at han fikk meg til å tenke selv. Tekstene er lange og illustrasjonene få.

Et høydepunkt var Wolframs Parzival. I Parzivals hjerte slår tvilen rot, og han føres ut i den ene elendigheten etter den andre. Først etter lange omveier når han til erkjennelse av seg selv og innsikt i og medfølelse med menneskevesenet, så han kan gjøre det rette. Verden var delt for Parzival, men hans lange utviklingsvei ledet ham til balanse, til foreningen av ytterpunktene. Han utviklet seg virkelig og ble et gagns menneske. Det ble mye samtale og deling av egne erfaringer. Læreren svarte på våre personlige spørsmål med allmenngyldige faser i menneskets utvikling og viste hvordan det vi alle strevde med, var felles problemstillinger. Arbeidsboken ble en blanding av litterær analyse og dypt personlige meninger. Den ble ransakelse og avklaring. Her var følelsesregisteret like verdifullt som tenkeevnen, ikke minst det å kunne skildre og gjenkjenne sjelelige prosesser. Jeg gjorde det på Parzivals vegne, trodde jeg.

Elevene fikk selv utføre laboratorieforsøk i naturfagene. Utforskningen ble dokumentert og konkludert i en bok, og for meg var det en ny type iakttagelse; den på helt nært hold. Helt inn i biologien, der vi fikk studere primitive organismer i vanndammen. Cellelæren ble til liv, og det som virket abstrakt, ble til form, funksjon og vesen. Mikrokosmos og makrokosmos ble to sider av samme sak. Vi ble ekte vitenskapsmenn og studerte, tegnet og klassifiserte. Jeg leser av boken min at jeg satt igjen med en oppfatning av at det er liv i hver eneste celle, og at alt liv, ned til den minste amøbe, har en plass, funksjon og mening i verden. Det som syntes oppdelt og tilfeldig, ble forent i et større bilde.

Verden og jeg

Tredje året var sterkt preget av årsoppgaven. Det var en svenneprøve. Jeg dukket ned i emnet på egen hånd og kom opp etter et år. Jeg hadde en teoretisk og en kunstnerisk del, og tilbakemeldingene hjalp meg å forstå min egen rekkevidde. Det var dypt formende på min videre vei inn i studier og yrke.

I fag etter fag ble alt stoff fra alle år sammen-fattet. Den ene perioden etter den andre var en utviklingskatalog med oversikt og hoved-momenter. Arkitekturhistorien ble en vandring gjennom kulturene og århundrene. Litteraturhistorien viste vei gjennom filosofiske strømninger og forholdet mellom ismene som avløste hverandre. Arbeid med skuespill ble et prosjekt som forente kunst, håndverk og teori og sam-tidig utfordret på det individuelle plan. I samfunns- og historiefagene var globaliseringen et overordnet tema. I biologien gjennomgikk vi hele dyreriket og så evolusjonen i lys av det. Beskrivelsen av evolusjonsteoriene fikk da et godt grunnlag å hvile på, og den fikk også debatten til å nå filosofiske høyder: Menneskets oppfatning av tingenes vesen og sammenheng får direkte konsekvenser for hvordan vi omgås og behandler dem. Dette ledet oss inn i øko-logien, og jeg tror vi alle vokste på menings-brytningene.

Jeg hadde følelsen av at hele det siste året dreide seg om to ting: Å binde sammen tingene så jeg ikke skulle forlate skolen med løse tråder, og å utfordre meg til å bedømme verden på egen hånd, ikke bare overta andres meninger.

sitatikonJeg må ha vært veldig heldig med lærerne mine; de har enten arbeidet veldig tett sammen for å skape slik helhet og sammenheng mellom fagene, eller så har de vært godt skolerte steinerpedagoger med innsikt i de samme ideene og målsetningene.

 

gry3Av Gry Veronica Alsos. Lærer på Steinerskolen på Skjold. Tidligere leder av Steinerskoleforbundet. Illustrasjonene er fra periode­heftene Gry laget på videregående. Teksten er hentet fra tidsskriftet Steinerskolen 4/2015.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s